Gravid uke 12+0

Endelig er dagen her! Den første milepælen er nådd, og jeg føler jeg kan senke skuldrene, og begynne å planlegge. Er det for tidlig å handle utstyr nå? Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg (les: vi) skal kjøpe alt nytt, eller om jeg skal kjøpe brukt. På en måte så har jeg jo lyst til at alt skal være nytt og fint, men jeg innser at det blir jo ganske dyrt. Vi holder på med et byggeprosjekt, og alle sparepengene våre går inn i det. Planen er å sitte igjen med et overskudd, som da skal bli egenkapital til vårt nye hus. Mye ekstra der, altså. Uansett, så må det prioriteres fremover. Vi pleier å reise på mange turer hvert år, unne oss en fin middag i ny og ne, handle inn nye ting til huset, og så videre. Dersom vi skal fortsette slik, kan vi jo ikke kjøpe alt nytt til knøttet. Så da er spørsmålet; skal vi leve i "sus og dus", og gi knøttet brukte ting, eller skal vi jekke oss ned og gi babyen helt nye, dyrere ting? Når jeg ser det sånn svart på hvitt, føler jeg meg kjempeegoistisk, og tenker at selvsagt må vi prioritere knøttet. Ikke at knøttet får farlige ting uansett, altså, det blir jo bare litt second hand innimellom. Alt jeg vet er at jeg har lyst å kjøpe alt nytt, samtidig som jeg gjerne vil reise til Danmark med søsteren min, og J x2!



Vel, tilbake til uke nummer 12! Dersom noen er interessert kan dere se hva som har skjedd inni magen min de siste 12 ukene her. Slike ting synes jeg er så stilig. Skal si det går unna! Som sagt ser jeg, og de fleste andre, på uke 12 som en milepæl, det er fordi de aller fleste spontanaborter skjer i løpet av de 12 første ukene. Babyverden forklarer det med at fosterets organer nå er ferdig dannet, og det er som regel feildannelser i de, som ender i spontanaborter. Videre skriver babyverden at knøttet veier mellom 10 og 20 gram denne uken, og er rundt 52 mm. Jeg synes fremdeles det er så rart at noe så lite, samtidig kan være så stort! Det at noe vokser inni meg er helt ubeskrivelig, og jeg kan liksom ikke tro at jeg skal bli mamma. Mødre kan jo alt. De ordner opp, syr rifter i klær, legger opp bukser, har svar på alle vanskelige spørsmål, trøster, er morsomme, symboliserer trygghet, og er rett og slett et slags orakel. I hvertfall har min mamma alltid vært slik for meg. Hvordan skal jeg få til å være den personen for noen? Jeg har da slett ikke alle svar, ikke kan jeg legge opp bukser heller! Det er vel bare å begynne å øve da? Eller blir man liksom super-mamma helt av seg selv?


 

Vi har hatt besøk av blivende beste- og, oldeforeldre, og fortalt de den store nyheten. Det er godt å vite at vi har slike flotte, gode, hjelpere. Vi får bruke de når vi trenger litt råd om hvordan vi skal bli super-foreldre. 

Da vi skulle fortelle det, lånte vi enkelt og greit T-shortene som min søster L, og svoger J, brukte da de fortalte nyheten i fjor. Vi plasserte alle rundt bordet, gikk og tok på oss shortene, og kom inn i stuen slik. Skal si vi ble stilige. Ikke akkurat proffe på selfies, kan du si..

Foreldrene våre visste det forresten fra før, så det var forsåvidt bare de tre oldeforeldre som ble overrasket :)

Uansett så var det utrolig kjekt å fortelle det. Jeg er ikke spesielt god på å ikke snakke om ting, hvertfall ikke når det er en så gøy ting jeg må holde inne. Nå skal det bli deilig å slippe å holde svangerskapet hemmelig mer!