Det er ikke ofte jeg tar jobben min med meg hjem, men av og til så er skjebnene så urettferdige eller triste at det rett og slett er umulig å ikke gjøre det. Det har skjedd noen ganger før, og det vil skje igjen. I dag opplvede vi en slik skjebne.
Pasienten er 27 år, nygift og far til en 4 måneder gammel baby. I dag fikk de dårlige nyheter. De dårligste nyhetene man kan få; det er ikke noe vi kan gjøre. Sykdomshistorien er kort. Omkring 6 uker. Sjokket er stort. Sorgen er altoppslukende.
Jeg har jobbet med slike skjebner før. Omtrent identiske. Det har gått inn på meg da også, og det har vært trist og tøft, men aldri slik som i dag. Hvorfor? Fordi jeg er gravid og hormonell? Fordi søsteren min har en jente på 4 måneder, og jeg kan relatere det hele så altfor godt til dem? Kanskje det bidrar, men jeg tror det er på grunn av kona sin reaksjon.
Av en eller annen merkelig grunn pleier mennesker å ta slike nyheter med overraskende stor fatning. Det blir kanskje noen tårer i det stille, men både pasienter og pårøende pleier å holde en slik hard maske at man knapt kan se på utsiden at de har fått knusende nyheter. Jeg aner ikke hvorfor det er slik, men alle har rett på å reagere slik de vil. Kanskje blir det for tøft å slippe det hele virkelig inn på seg? Kanskje er de bare i sjokk, og klarer ikke å fordøye nyhetene? Mange reagerer med tårer og sorg etterhvert, andre blir sinte over at livet er så urettferdig, men et fåtall bryter sammen. Dette har ofte forundret meg..
Kona til denne mannen brøt derimot sammen. Jeg har aldri sett det før. Det var total, altoppslukende sorg. Mannen selv tok det slik som vi er vant til, med fatning. Han var nok i sjokk. Han vandret frem og tilbake, dunket hodet litt i skapet, men forholdt seg rolig. Kona hylte. Strigråt. Ristet. Hun klumholdt på babyen deres. Det tok ikke slutt heller. Jeg og mine kollegaer har hørt på denne sorgen i timesvis i dag. Jeg tror dette alltid vil forbli bilde av sorg, og lyden av håpløshet for meg.
I en slik situasjon er det tøft å være sykepleier. Som regel kan vi trøste, hjelpe og lindre. Nå er det ingenting å gjøre. Det er ikke noen ord som gjør det bedre. Det er ingenting å si som hjelper. Livet er bare så urettferdig til tider. Det finnes ingen trøst, ingen forklaring, ingen dypere mening, bare sorg og elendighet.. Tenk å få livet snudd slik på hodet. Gå fra å være lykkelige, nygifte og nybakte foreldre, til å få vite at nå er det over. Det er ingenting å gjøre.
For meg blir en slik skjebne et tveegget sverd. Det er så fryktelig trist, og det gjør meg virkelig vondt. Det gjør at jeg hater verden, og blir skikkelig sur på urettferdigheten. Samtidig lærer det meg å sette pris på livet. Det minner meg på at livet kan være så altfor kort. Man må leve nå, hver dag, ikke utsette. Jeg må huske å nyte livet. Jeg må være takknemlig for at jeg har det så vanvittig bra som jeg har det, og prise meg lykkelig for at så langt har livet vert alt annet enn urettferdig mot meg.
