ENDELIG HELG!
De siste dagene har vært i overkant travle og emosjonelle på jobb. Jeg har stresset, sprunget, grått, spist softis, kjeftet og jobbet overtid. Det er mange tunge "case" for øyeblikket, og rett og slett ganske nedtrykt semning på jobb. Vi har mellom annet inne en gutt født i 1997, som nylig fikk beskjed om at det ikke var mer vi kunne gjøre. Vi har også en gjenganger inne, som vi alle har blitt svært glad i løpet av årene hun har vært inn og ut hos oss. Hun er verdens søteste dame, og har rett og slett fått alt av sykdom og komplikasjoner. Nå har hun fått en trombe i foten, og må amputere. Hun fikk beskjed i går, og tar det som alltid bedre enn noen av oss andre hadde klart. Hun sier at det kunne vært så mye verre. "Alltid skal folk klage, og vi som har det så godt her i Norge. Det er klart det blir tøft å miste en fot, men den skal jeg da alltids klarer meg uten. Ta Syria foreksempel. Der har de jo...". Likevel ble det noen tårer der i går kveld da alt hadde sunket inn, og vi prioriterte det slik at jeg kunne sette meg ned med henne og spise softis. Det er hennes favoritt "mat", og vi som var på jobb spanderte. Dette gjorde godt både for meg, mine kollegaer og pasienten. Det er så lite som skal til for å glede noen så uendelig mye. Dette var nok til at hun følte at vi virkelig brydde oss, og at vi var der og hadde tid. Noe som stemmer, og som vi ønsket å formidle. Slikt må man bare ta seg tid til en gang i blant.
Vel, nå skal jeg prøve å legge vekk jobb, og ta helg. Mr. O holder på å lage lasagne til kveldsmat, og jeg holder på å sovne forann tastaturet. Det kjennes ut til å bli en tidlig kveld her i huset. Ellers er formen mye bedre, og jeg nyter min voksende mage. Nå som temperaturen holder seg så høy, og solen skinner, er det jo så kjekt å kle seg i sommerkjoler med belter og sløyfer over magen! Det blir så mye finere, og ikke minst mer behagelig enn altfor stramme bukser..
Knøttet har denne uken bikket 1 kg, og er ca 32 cm lang. Ikke så rart at det merkes på magen, kanskje. Han er fremdeles vanvittig aktiv, så jeg slipper heldigvis å bekymre meg for om det er liv, slik som jeg gjorde for en tid tilbake.
Babyverden skriver videre denne uken at livmoren nå har begynt å presse opp mot lungene, og at man ofte vil bli raskere andpusten og sliten nå. Det merker jeg. Videre skriver de at det er viktig å fortsette å snakke og synge til magen, noe vi aldri har begynt med. Men han hører oss jo hele tiden mens vi snakker til hverandre, da. Så helt fremmed er vi da ikke.
Blomster og vaser er så klart fra Blomsterverkstaden forresten :)
God helg!
