Beef Wellington

... er en annerkjent rett, som angivelig blir brukt som eksamensoppgave på siste del av mange kokkeutdanninger. Dersom det stemmer, er det mange av verdens mest kjente kokker, som har strevd med denne retten! Eller, uansett om det stemmer, har nok de fleste kokker i verden prøvd seg, og forhåpentligsvis, strevd litt med dette.

Det som gjør beef wellington så skremmende, er at kjøttet er innpakket i butterdeig. Det gjør at du ikke har mulighet til å se fargen på, eller kjenne konsistensen på, kjøttet mens du steker det. Alt avhenger altså av at du klarer å ta ut kjøttet når det er perfekt stekt, til tross for dette. Uten om det, er det egentlig ingen vanskelig rett å lage, men det krever tid, og litt mer presisjon enn en annen biffmiddag. Ikke minst krever det flere ingredienser, og mer utlegg. Skal du lage beef wellington må du (dette er min mening, da) bruke skikkelig saftig storfefilet. Det koster, men er så verdt det!

Jeg så igjennom denne videoen et par ganger, handlet inn alt jeg trengte, og startet på kjøttet i 11-tiden en lørdagsformiddag. Gjestene skulle komme klokken 19, og jeg skulle lage forrett og dessert i tillegg. Dersom du bare lage hovedretten, så har du jo definitivt bedre tid, og mer oversikt, og da garanterer jeg at dette får du til :)

Siden jeg ikke laget min beef wellington rundt juletider, droppet jeg nøttene Gordon Ramsey bruker i videoen, ellers fulgte jeg hans oppskrift og fremgangsmåte så godt som jeg klarte. Hvorfor tulle med noe verdens beste sier er superbra?

Du trenger altså:

• 400 g sopp. Jeg brukte mest sjampinjong, men tilføyde 2 porcinisopper for mer smak. Bruk gjerne aromasopp, hvis du ønsker enda mer smak av soppen. Det skal jeg prøve neste gang.
• Havsalt og nykvernet pepper
• Olivenolje til steking
• 750 g av midtstykket på indrefilet av storfe (husk at det må være romptemperert ved steking!) Skjær til kjøttstykket ditt på forhånd, slik at du har en så jevn og rund biff som mulig.
• 1-2 skjeer sennep
• 6-8 skiver Parmaskinke
• 500 g butterdeig (Kjøp det ferdig, ikke lag selv!)
• Litt mel til utkjevling
• 2 eggeplommer, piskede

Nedenfor kommer fremgangsmåten. Jeg har så skrevet i kursiv hva jeg ville gjor annerledes neste gang for et bedre resultat.

1. Rens soppen, og kast "stilken". Mal soppen sammen med litt salt og pepper til den har blitt til grov puré. Stek på høy varme i ca 10 minutter, mens du rører jevnlig. Dette vil få ut mye av fuktigheten i soppen. Stek helst på tørr panne.




   

Neste gang skal jeg kutte soppen i litt mindre biter. På siste bilder ligger soppen til tørk på papir, det ville nok blitt bedre om jeg fordelte soppen utover et stekebrett med papir under, da ville de ha tørket bedre. 

 

2. Sett stekepannen på høy varme med ganske mye olivenolje i. Krydre biffen og stek den på høy varme i 30 sekunder på hver side. Husk å brune endestykkene også! Dette skal ikke steke kjøttet, bare lage en stekeskorpe rundt hele.
Ta biffen ut av pannen og smør den inn med sennep.


    3. Legg litt plastfolie utover benken, og plasser parmaskinke utover. La de overlappe litt. Fordel soppen utover skinka, og legg så biffen midt på. Rull parmaskinken og soppen rundt biffen, og pakk det inn i plastfolie. Legg i kjøleskap i minst 15-20 minutter.


Her møtte jeg på problemer, da plastfolien min var for smal. Den var ikke brei nok at jeg fikk tak til å snurre den tett sammen på siden. Det ble improvisering, og det gikk på det vis. Jeg la ut folien, slik at det ble en god cm med folie på hver side av biffen. Jeg bretter så skinken over, som forklart i videoen. Jeg brettet, og surret så stramt jeg klarte, før jeg la biffen ned på plastfolien, denne gangen på langs. På den måten fikk jeg snurret folien rundt den allerede stramme biffen en gang, og jeg hadde mye å gå på på siden, slik at jeg fikk surret den tett også der. Jeg ser at dette var litt vanskelig å forstå.. Poenge er at neste gang skal jeg lete, og finne ekstra brei plastfolie, slik at jeg slipper dette problemet! 

4. Kjevle ut butterdeigen til en stor, tynn firkant på en flate med litt mel. Ta biffen ut av plastfolien og legg den midt på butterdeigen. Pensle med eggeplommer før du pakker inn biffen og klistrer sammen deigen. Kutt av overflødig butterdeig. Snu, så skjøten kommer på undersiden og plasser den på et bakepapir. Pensle eggeplommer over hele, og la den kjøle seg ned i minst 15 minutter før den stekes.



Her gjorde jeg min neste feil. Butterdeigen jeg brukte kom i plater, på 10x15 cm. Jeg la de utover og trykket sammen skjøtene, så kjevlet jeg den litt bedre sammen. Jeg tenkte allerede da, at jeg burde ha knadd deigen sammen, og kjevlet den ut på ny, men jeg avgjorde at det var ikke nok tid... Jeg burde har prioritert det! Skjøtene har ikke blitt solide nok, og noen av de har sprukket litt opp under steking. Dette har gjort at det har lekket kjøttkraft ut, og at butterdeigen har blitt litt myk og vassen under. IKKE BRA!

5. Forvarm ovnen til 200ºC

6. Skjær små kutt i butterdeigen og pensle igjen med eggeplommer, før du setter den i ovnen. Stek i 20-25 minutter for rå/medium, og 30 minutter for medium.

Jeg valgte å steke den i 30 minutter, siden jeg er gravid. Den ble ganske perfekt stekt, og den ene enden min var heldigvis tynnere enn den andre, så gjestene fikk det rødeste kjøttet, og jeg det mest stekte. Alle ble fornøyd, men jeg vet at deres var bedre, så jeg skal definitivt lage det på nytt når jeg ikke er gravid lenger. Da skal jeg ikke steke den så lenge, og jeg gleder meg allerede til det deilige møre kjøttet jeg skal få nyte!!

Som dere ser, har butterdeigen sprukket... :/

7. Ta den ut og la den hvile i minst10-15 minutter før du skjærer ca 2cm tykke skiver og serverer. Biffen skal være rød inni!

Jeg lot biffen hvile på stekebrettet jeg tok utav ovnen. Det kombinert med at butterdeigen min var sprukket opp litt, og slapp ut væske fra kjøttet, gjorde som sagt, at deigen under ble litt vassen. Neste gang skal jeg derfor prøve å sikre meg ved å hvile biffen på rist, slik at eventuell kjøttsaft renner vekk, og ikke lager en dam som biffen står i. 

The moment of truth...


   

Det smakte virkelig helt nydelig, og jeg anbefaler på det sterkeste at du prøver deg på dette! Jeg serverte biffen med potetmos, rødvinssaus, asparges og grønne bønner. Enkelt og godt!

Mmmmm....

Ny pute, kanskje til ammestol?

Vi er ferdige med å tegne vårt nye hus, og jeg har nå planlagt de fleste rommene i hodet mitt. Jeg har til og med begynt å innrede de.. Jeg vet at dette er i overkant ivrig av meg, for det er jo tross alt ganske lenge til vi skal begynne å bygge huset, men jeg klarer ikke å la være. Min søster sa så fint at det er bra å ha planlagt ting, og organisert det i hodet, så lenge det blir med det. Vel.. Som sagt, jeg prøver, og så langt har jeg klart å ikke kjøpe noen store ting. Litt knask, som lyslenker til barnerommet og noen puter her og der, har det likevel blitt.

Denne puten er så god og myk! Jeg ser for meg at den kan passe fint i en ammestol. Aller mest har jeg lyst på denne stolen. Dessverre koster den 12 000, så det er vel bare å innse allerede nå at det er uaktuelt..

Bilde fra bobedre.dk

Så da blir det nok noe helt annet. Typisk meg å ha tusen stiler og rote alt til, i stede for å holde på en stil...

Bilde fra liggestolen.dk

Jeg datt over denne på en av mine inspirasjonsdykk, og den synes jeg var litt stilig. Som sagt, noe helt annet, men kanskje ikke så dum likevel? Ser den for meg med et lammeskinn oppi, og så den nye puten min. Tror det kan bli fint, jeg.

   

Ps. Jeg hadde forresten bestemt meg for å bruke sprinkelsengen som jeg og min søster brukte, men nå fikk jeg mail fra barnashus, om at stokke sleepi mini er på tilbud! Den er jo så fin.. What to do?!? 

Pps. Årets første joggetur blir i kveld. Woop! 

shopaholic = dårlig mamma?

Jeg kommer her med en påstand, et poeng, eller kanskje en mening? Nei, jeg tør faktisk strekke meg så langt som å si at her kommer jeg med et fakta!

 


Man kan være glad i å shoppe, både til seg selv, og til barnet sitt, uten å være en dårlig mamma, som oppdrar barn uten gode, sunne, verdier med bevissthet rundt det at vi er priviligerte, og må hjelpe de som "ikke vant lotteriet"!







For vi har faktisk vunnet i lotto. En lærer på ungdomsskolen sa en gang at han syntes det var rart at ikke alle nordmenn tippet som gale i lotto, vi hadde jo allerede vunnet jackpot en gang, så hvorfor skulle vi ikke ha hell med oss og vinne igjen? Vi vokser opp i Norge, et av verdens desidert beste land å vokse opp i. Dette støttes av både fornuftige kilder, som begrunner påstanden med HDI, Human Development Index, og mindre fornuftige kilder, som Huffington post sin artikkel, som begrunner påstanden med ting som fjordene, midnattsol, "the fox" og villrein. Uansett, så regjerer det liten tvil om at Norge er et fantastisk land å vokse opp i, og at vi er så ubeskrivelig heldige som vant det lotteriet! Det finnes så klart mennesker i Norge som ikke har det bra, men dette er for å poengtere noe, og da må man generalisere litt. 



Jeg er over gjennomsnittet glad i å shoppe, og da spesielt sko. Jeg har liten, til ingen, viljestyrke dersom jeg ramler over et Steve Madden par på salg, eller når en designer gir ut kolleksjoner for billigkjedebutikker. Jeg har derfor ikke rent få, lite fornuftige, Steve Madden sko, og et par, totalt ufornuftige, designer sko.

Gjør det meg til et mindre godt menneske enn andre?
- Ja, dersom disse andre donerte tilsvarende beløp til veldedighet eller lignende, aldri kjøpte ufornuftige ting, aldri røyker, drikker eller gjør noe som helst annet ufornuftig.
- Nei, dersom de ikke gjorde SAMTLIGE punkter som beskrevet ovenfor.



Så i 99,9 % av tilfellene vil jeg påstå at NEI, det gjør meg ikke til et dårligere menneske. Caroline Berg Eriksen, aka Fotballfruen, la ut et innlegg i går, der hun viste skosamlingen til datteren sin på 3 måneder. Responsen lot ikke vente på seg, og det haglet inn med kritiske kommentarer. Ett tilfeldig eksempel er denne:

"Jeg tror bloggen ville vunnet mye mer moden respekt om du hadde promotert bærekraft. Dette er skrekkelig mange sko til din vesle pike. Mange hun ikke vil få brukt. Det er ikke din feil at familie og venner har tatt av, men det går an å fortelle at nu har vi mange sko. For meg fremstår det kunnskapsløst å faktisk ha et forbruk som du tilsynelatende har. Ja, fotballfrue er en merkevare og dere tjener dere rike på at folk leser og følger. Men ydmykhet bør og slå følge da og fornuft med tanke på klær,osv. Nu bliver det lett en parodi, der med, og det er særdeles trist å se. Mine barn fikk aldri en sådan mengde klær, selv om vi generelt har god råd, og i teorien kunne ha gjort det. Isteden valgte vi å lære dem sunne verdier og å ha kontakt med seg selv. Klart de liker fine klær, men de overkjøper aldri. Jeg er stolt av dem."


                     For det første sier kommentatoren at det ikke er Fotballfruen sin feil at folk har tatt helt av og kjøt alle desse skoene. Så, hun har i allefall fått med seg at ikke alle var innkjøpt av Caroline, noe som flertallet av de som langet ut ikke hadde oppfattet. Til tross for at hun vet det er gaver, nøler hun ikke med å være nedlatende. Helt ærlig folkens, sier dere til folk at nå har babyen min fått nok gaver, doner heller penger til Plan? Det var det nemmelig en annen leser som foreslo, og for all del, det er en kjempegod tanke det, men..
Jeg ble tante til en nydelig liten jente et par dager etter at Fotballfruen ble mamma, og jeg handlet mye til niesen min. Ikke alt var like billig, og ikke alt var fornuftig, men skal si jeg koste meg. Jeg ville kjøpe noe nusselig og ufornuftig. Jeg ville bruke litt penger på denne nydelige lille skapnningen. Jeg ville ikke donere penger til plan, det hadde jo ikke ført til at jeg kunne tatt bilde av min nydelige niese i en kjempesøt kjole, eller med froskesokker fra ebay, og siden si til henne at de, de fikk du fra Tante Gina, sant de var søte! Dersom noen av Fotballfrueleserene hadde sett den setningen hadde de nok stemplet meg som en elendig rollemoddel. Det kommer jo på ingen måte frem der at jeg er for veldedighet, og det å hjelpe andre. Forøvrig så er jeg planfadder, og medlem i leger uten grenser, og donerer penger fast hver måned til UNICEF, og går som bøssebærer, og kjøper megafon (ofte samme blad flere ganger).  Puh. For en skrytesetning. Hadde bloggleserene til Fotballfruen lest den setningen, hadde de sikkert tenkt at det var da voldsomt som jeg ønsket å promotere meg selv, og at jeg helt sikkert egentlig var et dårlig menneske, men prøvde å gjemme meg bak en giverfasade. Ja, dette er satt på spissen, og nei, det gjelder ikke alle leserne.


                     Videre skriver hun i kommentaren sin at det virker kunnskapløst å ha et slikt forbruk. Joda,Fotballfruen har mye dyrt og flott, men det er jo på en måte jobben hennes. Hun får mye gratis, og hun driver en av norges største moteblogger. Det blir jo nesten som å si at det er kunnskapløst å være flink i jobben sin, eller? Jeg bruker ganske mye tid på min jobb, og jeg snakker mye om den med venner, ja, jeg har til og med skevet om den her på bloggen. Jeg er stolt av den, og det synes jeg Caroline skal få lov til å være også. Jeg kan ikke skylde noe av min shopping på jobben min. Jeg shopper kun for moroskyld, og likevel synes jeg ikke det gjør meg til et dårig menneske, og heller ikke en dårlig mamma!


     
Bloggleseren avslutter nådeløst med at selv om de hadde god råd, fikk barna deres aldri en slik mengde klær, istede valgte de å lære de sunne verdier og å ha kontakt med seg selv. Er det slik da, at det ene utelukker det andre? Jeg kunne ha lært barna mine sunne verdier, men istede valgte jeg å kjøpe klær til de? Alle skjønner vel at det ikke er slik? 

Selvfølgelig må man tenke seg om, spesielt når barna blir eldre. Vi må tenke over forbruket vårt, det er viktig, men viktigere er det å tenke over holdningene våre. Vi må snakke om at vi er heldige, og at vi må hjelpe andre som ikke er like heldige. Vi må lære barna våre respekt,  medfølelse, forståelse og folkeskikk! Min mening er at det mangler mange av de som kommenterte innlegget til Fotballfruen.



Jeg synes at vi skal unne oss litt ekstra dersom vi vil det, uten dårlig samvittighet. Jeg var i Afrika og jobbet på et sykehus der i 3 måneder under utdannelsen min, og det var beintøft. Det endret mitt perspektiv på livet. Jeg har mer empati, og jeg deler mer av det jeg har. Jeg ønsker å reise tilbake og gjøre mer. Jeg synes mindre synd på meg selv, og jeg er mer takknemmelig for alt jeg har. Jeg kunne ha kommet hjem igjen og langet ut etter alle som shopper, og jeg kunne ha fått de til å føle seg elendig for at de prioriterte seg selv, eller sitt barn, når andre har så lite. I stede oppfordrer jeg andre til å gi til veldedighet, bli plan fadder, og til å jobbe aktivt mot mobbing for eksempel, noe som Fotballfruen allerede gjør. Jeg er lykkelig og takknemmelig, og fokuserer på gleder i hverdagen, og prøver å ha en generel positiv innstilling. Dette er ting jeg oppriktig tror at også Fotballfruen fokuserer på. Jeg snakker høyt om hvor heldig vi er i Norge, og jeg prøver å si i mot når folk klager over systemet, skatt, og typiske ilandsproblemer. Jeg prøver å aldri være ufin, og jeg respekterer alltid motparten. Jeg vet at store deler av verden ikke har det bra. Jeg har sett det, og stått i det. Det betyr ikke at jeg ikke synes vi skal få nyte at vi vant lotteriet. Ikke på bekostning av andre, men i tillegg til å hjelpe andre. Jeg vet innerst inne at jeg er et godt menneske, selv om jeg er en smule shopaholic. Jeg har skrytt endel av meg selv i dette innlegget, og det var kanskje akkurat det Caroline hadde mest lyst til å gjøre i går? Forsvare seg selv, med å gjennta hvor mye de har gjort for andre. Det hadde selvfølgelig aldri gått bra, for da hadde folk reagert på det også. Dere ser at dette kan bli vanskelig? 

Jeg er i allefall helt sikker på at ingen av mine gode egenskaper og sunne verdier, som jeg vet at jeg har, kommer frem når noen ser på bildene av skosamlingen min. Det samme gjelder nok for Fotballfruen... Heldigvis er jeg oppdratt, og fornuftig nok, til å forstå at mennesker sin moral og godhet, og kvinner sin morsegenskap, ikke kan måles ut fra garderobeinnholdet!

Gravid uke 14+0

Da var det helg igjen, gitt. Det vil si at enda en svangerskapsuke er fullført! Dersom tiden fortsetter å gå så fort, så er denne babyen ute før jeg får sukk for meg!

I følge babyverden er jeg i dag 98 dager på vei. Tenk at om bare to dager, har jeg vært gravid i 100 dager! Det er helt vanvittig. Da er det forøvrig 185 dager igjen til termin. Jeg så over kalenderen min og talte antall vakter igjen på jobb, og det viser seg at jeg har bare 81 arbeidsdager igjen før jeg går ut i permisjon. Jeg gjentar - helt vanvittig.

 
Videre skriver babyverden at  knøttet veier 50 gram, og har full lengde på 10 cm. Knøttet sine bevegelser blir stadig mer kontrollerte, og fosteret kan bevege både hode, munn, lepper, armer, håndledd, hender, bein, føtter og tær! Skal si det skjer ting inni her :) Jeg gleder meg sånn til jeg kan kjenne bevegelsene. For en deilig følelse det må være! En siste "fun fact" fra babyverden er at fosteret sitt hjerte nå pumper 28 liter blod i døgnet, og til sammenligning vil hjerte pumpe 350 liter blod hver dag når babyen er nyførdt! Det er jo helt hinsides mye

Denne uken har vært litt hekstisk, og jeg kjenner at helgen kom i grevens tid. Jeg hadde tre nattevakter i begynnelsen av uken, og gikk av den siste i går. Så hadde jeg tidligvakt på jobb i dag, så det ble en rask døgnsnuing denne gangen. Egentlig like greit, for da er det jo gjort, men jeg kjenner det sitter litt igjen. Litt godt var det derfor da at vi plutselig fikk helt fri i helgen. Jeg og Mr. O er besøkshjem for en gutt på 7 år, og han skulle egentlig ha kommet denne helgen. I går gav moren hans imidlertid beskjed om at de dessverre måtte avlyse, så for første, og siste gang før 25-27 april (!) har jeg ingenting planlagt for helgen i kalenderen min. Det ble jeg såklart rastløs av allerede i går, så nå har jeg lagt planer for oss med søsteren min, og mannen hennes i morgen! Føler det er en evighet siden vi har vært med de skikkelig, så det gleder jeg meg til! 


 
Bildene i innlegget er forresten av to puter jeg kjøpte til knøttet for en stund siden. Sant de var søte! Jeg tenker at de skal bo på barnerommet i sengen, eller kanskje i ammestolen?

Jobben min, veien dit, og veien videre

Etter at jeg ble gravid har jeg begynt å tenke mye på fremtiden, og hva jeg skal gjøre i forbindelse med jobb. Jeg jobber nå som sykepleier på Haukeland Universitetssykehus, og trives veldig godt der! Likevel tenker jeg at på sikt, kan det nok bli svært tøft å bli værende der, med tanke på at jeg må kjøre en time hver vei. Med små barn, og en annen prioritering, kan nok det bringe mer kav enn der er verdt, eller kanskje ikke?

Jeg føler meg som en usikker tennåring, som skal velge studieretning, igjen. Det var ikke helt planlagt at jeg skulle bli sykepleier. Jeg syntes det var utrolig vanskelig å skulle velge yrke. Det føltes som om det var et hav av muligheter, og jeg slet veldig med å velge mellom yrker som bygget på de vitenskapelige fagene som jeg likte så godt, og de yrkene som var mer basert på sosiale og menneskelige aspekter. Jeg er en veldig utadvent person, og var veldig redd for å skulle ende opp med en jobb der jeg kjedet meg på et kontor alene. I dag tenker jeg at jeg hadde nok stortrivdes uansett hvilken retning jeg hadde tatt. Det er heldigvis få jobber som er så asosiale og kjipe at man blir helt sprø.

Jeg endte faktisk først opp på «integrert adjunktutdanning i matematikk og naturfag». Da fikk jeg teorien min som jeg likte så godt, samtidig som jeg skulle få jobbe med mennesker (og ha lang ferie). Dette gikk som dere skjønner ikke helt som planlagt. Vet ikke helt hva som gjorde det, men det føltes bare ikke riktig. Etter å ha vært i praksis i en 10. klasse var jeg helt overbevist om at dette ikke var for meg. Jeg fullførte da året jeg gikk på, mens jeg tok en ny runde i tenkeboksen. Valget falt til slutt på sykepleien, og det er jeg så evig glad for! Jeg stortrives på jobb, og har så gode kolleger. Jeg opplever utfordringer, gode samtaler, vonde samtaler, tempo, action, tårer, latter, glede, sorg, liv og død. Jeg må tenke kjapt, ta alvorlige avgjørelser, vurdere situasjoner fortløpende, ta ansvar, vite når jeg har for mye ansvar, starte gjenopplivning, holde hender og tørke tårer ved livets slutt og uendelig mye mer.

Det er forresten veldig mange som spør meg hva jeg egentlig gjør på jobb, så jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive litt om det nå. På avdelingen jeg jobber på, er det veldig mange forskjellige arbeidsoppgaver. Pasientgruppene er også varierte, og vi har alt fra planlagte små operasjoner, hos unge som eldre, til abdominale tilstander som krever akutt kirurgi. De fleste blir operert og er ute igjen i løpet av noen uker, men noen er også langtidsliggende og man opparbeider seg da god kontakt med pasienten. Flere har komplikasjoner etter operasjoner, som åpen buk, sårruptur, lekkasje i buken, eller lignende, mens andre har kroniske sykdommer og blir «svingdør-pasienter».  I tillegg til de kirurgiske pasientene hører de pasientene som har kreft i mageregionen, og ikke lenger får behandling, til hos oss. Det vil si at de pasientene ofte kommer inn til vår avdeling, for å få lindrende behandling i deres siste fase av livet. Mange ganger opplever vi andre alvorlige, mer akutte, tilstander som nyresvikt, sepsis, lungeemboli, pleuravæske, perforasjon av tarm og hjertestans. Da syns jeg det er ekstra spennende å være på jobb. Man har som sykepleier et ansvar for å fange opp de kliniske tegnene som peker på at noe slikt er i anmarsj. I tillegg til alle dagligdagse oppgaver som legevisitt, medikamenthåndtering, sårstell, observasjoner, mobilisering, samtaler, møter, papirarbeid og så videre, må man fange opp den minste endring i pasientens tilstand (i negativ retning så klart), for så å varsle om det, og begynne forebygging og avverging. Ofte klarer man å avverge situasjonen før den blir akutt, andre ganger hender det så radig at man ikke rekker det. Da må man handle raskt, og ta avgjørelser omtrent på instinkt (instinktet bygger heldigvis på mye oppspart kunnskap). Det kan forøvrig tilføyes at man kan ha så mye teoretisk kunnskap man bare vil om helt akutte situasjoner, som hjertestans, uten at de nødvendigvis gjør at en presterer spesielt godt under slike situasjoner i starten. Man får så mye adrenalin at man blir helt vimsete og roter til alt. Heldigvis blir det bedre med tid og øvelse. 

Når jeg nå vurderer fremtidsmulighetene mine utfra et praktisk ståsted, blir jeg litt bekymret. Jeg elsker å ha det slik som nå. Som beskrevet over skjer det mye på arbeidsplassen min, og jeg er redd for å gå glipp av dette dersom jeg begynner å jobbe som sykepleier et annet sted enn på sykehus. Dessverre tror jeg at jeg blir nødt til å jobbe nærmere hjemme, en eller annen gang. Jeg får tenke videre. Kanskje blir det videreutdanning i løpet av de neste årene. Det er jo så mange veier å gå. Litt godt er det jo også, at man ikke vet helt hva livet bringer. Det blir spennende å se.