Jobben min, veien dit, og veien videre

Etter at jeg ble gravid har jeg begynt å tenke mye på fremtiden, og hva jeg skal gjøre i forbindelse med jobb. Jeg jobber nå som sykepleier på Haukeland Universitetssykehus, og trives veldig godt der! Likevel tenker jeg at på sikt, kan det nok bli svært tøft å bli værende der, med tanke på at jeg må kjøre en time hver vei. Med små barn, og en annen prioritering, kan nok det bringe mer kav enn der er verdt, eller kanskje ikke?

Jeg føler meg som en usikker tennåring, som skal velge studieretning, igjen. Det var ikke helt planlagt at jeg skulle bli sykepleier. Jeg syntes det var utrolig vanskelig å skulle velge yrke. Det føltes som om det var et hav av muligheter, og jeg slet veldig med å velge mellom yrker som bygget på de vitenskapelige fagene som jeg likte så godt, og de yrkene som var mer basert på sosiale og menneskelige aspekter. Jeg er en veldig utadvent person, og var veldig redd for å skulle ende opp med en jobb der jeg kjedet meg på et kontor alene. I dag tenker jeg at jeg hadde nok stortrivdes uansett hvilken retning jeg hadde tatt. Det er heldigvis få jobber som er så asosiale og kjipe at man blir helt sprø.

Jeg endte faktisk først opp på «integrert adjunktutdanning i matematikk og naturfag». Da fikk jeg teorien min som jeg likte så godt, samtidig som jeg skulle få jobbe med mennesker (og ha lang ferie). Dette gikk som dere skjønner ikke helt som planlagt. Vet ikke helt hva som gjorde det, men det føltes bare ikke riktig. Etter å ha vært i praksis i en 10. klasse var jeg helt overbevist om at dette ikke var for meg. Jeg fullførte da året jeg gikk på, mens jeg tok en ny runde i tenkeboksen. Valget falt til slutt på sykepleien, og det er jeg så evig glad for! Jeg stortrives på jobb, og har så gode kolleger. Jeg opplever utfordringer, gode samtaler, vonde samtaler, tempo, action, tårer, latter, glede, sorg, liv og død. Jeg må tenke kjapt, ta alvorlige avgjørelser, vurdere situasjoner fortløpende, ta ansvar, vite når jeg har for mye ansvar, starte gjenopplivning, holde hender og tørke tårer ved livets slutt og uendelig mye mer.

Det er forresten veldig mange som spør meg hva jeg egentlig gjør på jobb, så jeg tenkte å benytte anledningen til å skrive litt om det nå. På avdelingen jeg jobber på, er det veldig mange forskjellige arbeidsoppgaver. Pasientgruppene er også varierte, og vi har alt fra planlagte små operasjoner, hos unge som eldre, til abdominale tilstander som krever akutt kirurgi. De fleste blir operert og er ute igjen i løpet av noen uker, men noen er også langtidsliggende og man opparbeider seg da god kontakt med pasienten. Flere har komplikasjoner etter operasjoner, som åpen buk, sårruptur, lekkasje i buken, eller lignende, mens andre har kroniske sykdommer og blir «svingdør-pasienter».  I tillegg til de kirurgiske pasientene hører de pasientene som har kreft i mageregionen, og ikke lenger får behandling, til hos oss. Det vil si at de pasientene ofte kommer inn til vår avdeling, for å få lindrende behandling i deres siste fase av livet. Mange ganger opplever vi andre alvorlige, mer akutte, tilstander som nyresvikt, sepsis, lungeemboli, pleuravæske, perforasjon av tarm og hjertestans. Da syns jeg det er ekstra spennende å være på jobb. Man har som sykepleier et ansvar for å fange opp de kliniske tegnene som peker på at noe slikt er i anmarsj. I tillegg til alle dagligdagse oppgaver som legevisitt, medikamenthåndtering, sårstell, observasjoner, mobilisering, samtaler, møter, papirarbeid og så videre, må man fange opp den minste endring i pasientens tilstand (i negativ retning så klart), for så å varsle om det, og begynne forebygging og avverging. Ofte klarer man å avverge situasjonen før den blir akutt, andre ganger hender det så radig at man ikke rekker det. Da må man handle raskt, og ta avgjørelser omtrent på instinkt (instinktet bygger heldigvis på mye oppspart kunnskap). Det kan forøvrig tilføyes at man kan ha så mye teoretisk kunnskap man bare vil om helt akutte situasjoner, som hjertestans, uten at de nødvendigvis gjør at en presterer spesielt godt under slike situasjoner i starten. Man får så mye adrenalin at man blir helt vimsete og roter til alt. Heldigvis blir det bedre med tid og øvelse. 

Når jeg nå vurderer fremtidsmulighetene mine utfra et praktisk ståsted, blir jeg litt bekymret. Jeg elsker å ha det slik som nå. Som beskrevet over skjer det mye på arbeidsplassen min, og jeg er redd for å gå glipp av dette dersom jeg begynner å jobbe som sykepleier et annet sted enn på sykehus. Dessverre tror jeg at jeg blir nødt til å jobbe nærmere hjemme, en eller annen gang. Jeg får tenke videre. Kanskje blir det videreutdanning i løpet av de neste årene. Det er jo så mange veier å gå. Litt godt er det jo også, at man ikke vet helt hva livet bringer. Det blir spennende å se.