Gravid uke 13+0

Da var det helg igjen, og jeg går inn i en ny uke i svangerskapet. Babyverden skriver at knøttet nå nærmer seg 8,5 cm, og veier 35g. Videre skriver de:

Fosteret har begynt på sin store vokseperiode og spreller rundt i livmoren. Selv om du ikke kjenner det sparke ennå, vil fosteret kunne kjenne deg. Om du dytter forsiktig mot livmoren, vil fosteret bevege seg.

Som jeg nevnte i onsdagens innlegg, har jeg vært på en UL tidligere, og var på en ny i går. Der fikk vi bekreftet det som babyverden beskriver ovenfor. Det var så mye sprelling! Vill turning og baksling. Babyen vinket mye, og vi kunne tydelig se en nydelig liten hånd med 5 fingre. Da fikk jeg litt tårer i øynene. Det var så fantastisk å se! Knøttet drakk mye (evt pratet), og hikket litt - for en skjønning!  Fikk litt sånn "geit som drøvtygger følelse", *hihi*. Det høres ikke så skjønt ut, men det var det. Det var ikke så lett å få gode bilder, siden knøttet var så veldig aktiv, men jeg velger likevel å pryde bloggen med de :)

Jeg har fundert mye på hvilket kjønn det er helt siden jeg fant ut at jeg var gravid, og en del av meg har hatt mest lyst på en jente. Jeg leste denne artikkelen som skriver litt om det å ønske seg et bestemt kjønn. De nevner at det er litt tabu, og det er det sikkert, men jeg tror det er ganske vanlig at jenter har lyst på en jente først, jeg. Det går litt på trygghet, hvertfall for min del. Jenter kan jeg jo liksom litt fra før. Jeg har jo tross alt vært tennårinsjente selv. Gutt føles mer usikkert (vi har heldigvis to nevøer på Mr. O sin side, så det er sikkert litt råd å hente der i gården, om jeg blir usikker på noe i forbindelse med gutteoppdragelse :) ). Jeg ble tante til verdens skjønneste jente i november, og etter det har jeg tenkt litt på at det hadde vært så koselig med en liten jente først. Da hadde de nok blitt så gode venninner. De blir sikkert nære uansett, altså, men dere skjønner sikkert hva jeg mener. I det siste har jeg likevel begynt å tvile mer og mer på at det er en jente, og gledet meg mer og mer over at det kan være en gutt. Jeg vet ikke om det skjedde i underbevisstheten min for å forberede meg på at det kunne være en gutt, eller hva som gjorde det, men sånn har det altså blitt. Jeg har ingen brødre, og liker godt tanken på at det kan ligge en storebror i magen! Jeg har forøvrig alltid hatt lyst på barn av begge kjønn, og hvilke som kommer først og sist er jo egentlig helt likegyldig :)



Jeg spurte legen på UL i går om han kunne se hvilket kjønn det var enda, og da svarte han først at det var litt tidlig å fastslå. Jeg sa at jeg trodde det var en gutt, og da svarte han jaggu at det trodde han også. Han hadde vel ikke sagt det, om han ikke hadde holdepunkt for det..? Han gjentok at han kunne ikke garantere det, men at det så slik ut. Nå er jeg hvertfall overbevist om at det er en liten gutt i magen min :) Jeg kan ikke få uttrykket hvor deilig det var å se at alt stod bra til, og vi gleder oss enda mer til å hilse på knøttet etter ultralyden - uansett kjønn!

Da ultralyden var over sa Mr. O "Vet ikke om det er fordi det er min baby, men jeg har aldri sett og forstått så mye på en ultralyd før", og jeg må si meg helt enig. Jeg tror det har mye med legen å gjøre, jeg da. Han er så flink. Han forklarer skikkelig, tar seg god tid (vi brukete nesten 50 minutter i dag!) og det kommer tydelig frem at han kan faget sitt, og at dette er noe han engasjerer seg i. Han er virkelig hyggelig og behagelig, og jeg vil anbefale han på det sterkeste om noen trenger privat ultralyd, og bor i nærheten av Bergen! Han heter Dr. Mortensen, og holder til hos sentrumslegene.

Nå sitter jeg her og koser meg med bilder av knøttet mens jeg blogger. Samtidig lager Mr. O fredagstacoen - Luksus! Skal si det passet bra med helg nå. Nyt den!