Tidlig ultralyd

Som nevnt tidligere har jeg vært på ultralyd allerede. Jeg var engstelig for at noe skulle gå galt, så jeg ville se at alt var i orden. Min søster var også litt engstelig under hennes svangerskap (dere kan lese her), og vi snakket mye om sjansen for abort og lignende. Engstelsen smittet tydeligvis over på meg, og all statistikk hun hadde lest, den satt spikret i hode mitt. Det viser seg nemlig at ganske mange spontanaborterer. Man antar at så mange som 30 % av alle påbegynte svangerskap ender i spontanabort. Halvparten av disse vil skje så tidlig at man ikke engang rekker å finne ut at man er blitt gravid. Babyverden forteller mer om dette tema her, og mammanett skriver litt her. Babyverden har også satt opp denne tabellen over risiko for spontanabort:

• 25 – 30 % risiko fra unnfangelse 
• 15 % sjanse fra ca. uke 3.
• 8 % sjanse fra uke 6.
• 5 % sjanse fra uke 8
• 2 % sjanse fra uke 9
• mindre enn 1 % sjanse fra 12 uke. 

Den beroliget meg litt, og jeg innså jo at rundt uke 8, var det jo egentlig veldig gode ods for at dette skulle gå bra! Likevel var jeg fast bestemt på at tidlig ultralyd, det ville jeg på! Det var vanskelig å fullt ut tørre å glede seg, og den 1000-lappen var for meg verd å betale for en bekreftelse på at det gikk bra der inne. Jeg håper det blir en del av den statlige oppfølgingen også, det må være vanskelig for førstegangsgravide som ikke kan prioritere penger på slik. Jeg tror virkelig jeg hadde blitt litt sprø dersom jeg måtte vente til uke 18. Nå skal det sies at jeg hadde veldig lite symptomer på gravidieten, også da. Med unntak av at jeg var litt ekstra sliten, var det egentlig ingen endring de første to månedene.

Jeg hadde tenkt å drøye det så lenge jeg klarte, og bestilte time til rundt uke 10. En stund før det begynte jeg å blø litt. Jeg fikk så klart angst, men googlet mye, og etter å ha lest litt slo jeg meg forsåvidt til ro med at det var ganske vanlig, og at man kunne se det an litt før man kontaktet lege eller lignende. Da det hadde gått to-tre dager og jeg fremdeles blødde litt innimellom tok angsten overhånd og jeg flyttet UL-timen min frem! 

På UL fant vi ut tre viktige ting.

1. Alt stod bra til!
2. Morkaken min ligger foran fosteret
3. Jeg var i uke 6, ikke uke 8!!

Det var helt fantastisk å høre hjertelyd, og legen var så hyggelig og fortalte detaljert om alt vi så på skjermen. Det var bra han gjorde, for det var ikke lett å se hva som var inni der.. Som dere ser, merket han bildene også, og vi fikk dem på mail. Morkaken sin posisjon var årsaken til blødningene. Den blir strekt når livmoren vokser, og det sprenges små blodkar i den. Det er helt ufarlig, men gir litt blødninger. Denne plasseringen gjør også at fosteret er bedre beskyttet inni magen. Det er jo bra. Det negative med denne beskyttelsen er at jeg vil kjenne liv ganske mye senere enn "folk flest". Jeg må altså smøre meg med tålmodighet, og ikke få panikk for at jeg ikke kjenner noe til knøttet.



Det at jeg ikke hadde kommet så langt på vei, var egentlig ikke noen kjempeoverraskelse, men at det var så mye om å gjøre var litt irriterende! Jeg hadde gått på p-pillen lenge, og hadde ikke fått regelmessig menstruasjon enda da jeg ble gravid.  Noen ganger hadde jeg normal syklus, andre ganger gikk jeg ganske lenge over tiden, men at jeg denne gangen har hatt syklus på rundt 40 dager er jo helt sykt! I følge terminkalkulator, med utgangspunkt i "normal syklus" og siste menstruasjonsdato, skulle jeg hatt termin rundt den 18. august. Den ble altså flyttet til 1. september! Adjø barnehageplass. Hello, 6 uker til med hemmelighetsholding.

Jaja, det viktigste var tross alt, at alt stod bra til med knøttet! I morgen skal vi på ny tidlig ultralyd! GLEDER MEG! Denne får vi halv pris på siden vi allerede har vært på en, og jeg kan nesten ikke vente til jeg får se knøttet i magen :) Da kommer det jo til og med til å ligne på en baby, og ikke en liten klump. Spennende!