Den siste tiden har jeg egentlig vært helt overbevist om at jeg kom til å sykemelde meg snart. "Alle" sier at jeg burde gjøre det. "Det er ingen som vil takke deg for at du går tiden ut", "Du kommer til å gå på en smell", "Hvorfor er det så viktig for deg å gå tiden ut?" og "Jeg angrer sånn på at jeg ikke sykemeldte meg før..." er noen av kommentarene folk kommer med. Det var forøvrig ikke på grunn av kommentarer som dette at jeg nærmet meg klar for å kaste inn håndkleet (selv om de definitivt gjør det mer fristende). Det faktumet at jobben min ikke var så veldig giret på å tilrettelegge noe, var derimot en stor årsak til at håndkleet ble tyngre og tyngre å bære.. I dag snudde det derimot!
Som nevnt tidligere jobber jeg som sykepleier på en kirurgisk avdeling på Haukeland. Det er til tider et enormt høyt tempo der. På en "god dag" kan det fort bli tilbakelagt godt over 15 000 skritt, på altfor harde gulv. Det kan også bli mange tunge løft og tøffe tak, både psykisk og fysisk. Dette kunne ta på for sunne-spreke-løperenmil-trenerpåbootcamp-ikkegravide-Gina, så kanskje ikke så rart at det til tider virker helt umulig å gjennomføre nå som jeg i steden er tunge-lungekomprimerte-ødematøse-treneraldri-gravide-Gina...
Jeg har vært med på veldig mange hjertestans i løpet av mine 2 år på avdelingen, og svært få av de har vært "tekstbok". Jeg har derfor tenkt mye på at vi burde hatt flere skikkelige overraskelseøvelser, der "pasientene" ikke ligger klar for HLR i sengen, eller på gulvet, men faktisk er i slike settinger som vi ofte finner de. De kan sitte inneklemt i en stol med mye utstyr rundt seg, være i en bitteliten dusj, sitte på et meget trangt toalettet eller ligge i trappeoppgangen. Jeg har opplevd alle de tilfellene, og da blir situasjonen en helt annen enn om man finner vedkommende i sengen! Jeg foreslo derfor for en tid tilbake at kanskje jeg kunne få lage et opplegg for noen slike øvelsesdager. Dette ville være bra for avdelingen, og det ville være godt for meg med litt avveksling fra den tunge avdelingen. Det ble dessverre ikke noe av da..
Nå har derimot en av de assisterende avdelingssykepleierene funnet ut at jeg foreslo dette tidligere, og hun syntes det var en kjempeidè! Avdelingen vår er ikke godt nok trent, rent praktisk, på hjertestans, og på de årene jeg har jobbet der har vi aldri hatt overraskelsesøvelser på HLR. Det er altså på høy tid! Jeg skal nå få bruke noen arbeidsdager fremover på å planlegge, og arrangere dette, noe som betyr veldig mye mindre løping og løfting på meg, og godt faglig påfyll for mine kollegaer. Det må jo være bedre enn at jeg sykemelder meg?! Jeg gleder meg, og skal ta fatt på det allerede i morgen. Bonusen er at jeg ikke trenger å møte så tidlig som vanlig desse dagene, og ikke minst at jeg slipper å kvi meg ihjel til de neste ukene. Så tusen takk til min assisterende avdelingssjef som reddet det siste av arbeidstiden min!
Så godt å høra! Lykke til :-)
SvarSlett