I bedring

Jeg endte visst opp med å ha "fri" i helgen, gitt. Da jeg var på jobb natt til lørdag, ble formen dårligere og dårligere. Til slutt tok jeg en temperatur, og det viste seg at jeg hadde feber igjen. Jeg jobbet så effektivt som jeg klarte, og heldigvis var det en fin og rolig natt slik at jeg fikk gjort alt jeg skulle ganske så kjapt. Vi hadde en urolig pasient, og dermen en fastvakt inne. Ved 02-tiden ble pasienten betraktelig verre, og rundt kl. 04. ble han sendt på intensiv avdelingen. Dette resulterte i at fastvakten ble avløst, og jeg ble sendt hjem.

Jeg stoppet innom legevakten på vei hjem, for å ta blodprøver og bytte antibiotika. Legen på vakt var først ganske snurt for at jeg var der midt på natten. Jeg hadde ringt på forhånd og spurt om det var rolig, slik at jeg visste at de hadde tid til en slik "fillesak". Legen sa at hun kom ikke til å endre antibiotikaen, i og med at jeg bare hadde stått på den i 3 døgn. Hun sa også at det ikke var nødvendig å sende urinprøven til dyrkning, da jeg allerede hadde stått på antibiotika, og dermed "ødelagt den sjansen". Jeg forstod raskt at hun ikke var spesielt imponert over at jeg hadde selvdiagnostisert meg på jobb... Obs...

Hun ville derimot ha en ny urinprøve, samt en blodprøve - bare for å se hvordan det lå an. Jeg hadde tatt en paracet på jobb, så jeg hadde ikke feber, og var mye bedre da jeg kom til legevakten, så jeg kan forstå at hun ikke syntes jeg var dårlig nok til å være der midt på natten. Etter at blodprøvene og urinprøven var analysert, snudde legen derimot helt om. Hun ville kjenne på ryggen min, lytte på lungene, kjenne på magen og utførte alle mulige slags undersøkelser. Hun spurte meg sikkert 5 ganger om jeg var sikker på at jeg hadde kjent liv i løpet av natten. Jeg ble naturlig nok mer og mer urolig og spurte om å få vite hva prøvene mine viste. Jeg hadde 127 i CRP og 16 i Leukocytter. "Det var da ikke så galt", sa jeg da. Legen var ikke helt enig og svarte at da hadde de vært ganske mye høyere før jeg startet på antibiotika, og i og med at urinveisinfeksjonen tydeligvis hadde spredd seg til nyrebekkenet mitt, hadde jeg nok hatt forhøyede infeksjonsprøver ganske lenge. Det er ikke bra for babyen, sa hun da, før hun spurte igjen om jeg var sikker på at jeg hadde kjent liv. Uff. Jeg er glad hun tok det alvorlig, men jeg syntes likevel det var litt unødvendig å skremme meg slik.

Hun ville ringe inn på KK, for å høre om de ville legge meg inn der. Da ble jeg i allefall urolig, og begynte å lure på om jeg hadde gjort alvorlig skade på knøttet. Heldigvis var overlegen på føden roligere! Han spurte om jeg hadde det bra, og det bekreftet jeg. Jeg bekreftet på nytt at jeg hadde kjent liv nylig, og han konkluderte med at det ikke var nødvendig å legge meg inn. Han understreket derimot at jeg skulle ringe direkte dit, og komme inn dit, dersom allmenntilstanden min ble verre, eller om jeg kjente mindre aktivitet enn normalt fra knøtttet. Han endret også antibiotikaen min, til en skikkelig kraftig kur, og insisterte på at urinen skylle på dyrkning.

Jeg fikk også beskjed om å roe helt ned, og gi kroppen mulighet til å hente seg inn. "Det er ikke bare deg lenger". Jeg har ganske dårlig samvittighet for at det gikk så langt, med tanke på at det tydeligvis er verre for knøttet enn jeg trodde. Jeg har i tillegg dårlig samvittighet for at jeg ikke er på jobb. Jaja, jeg regner med de klarer seg bra uten meg. Jeg må tross alt prioritere knøttet. Jeg liker ikke å være syk, og hater å være borte fra jobb, men som legen sa - det er ikke bare meg lenger. Nå er jeg heldigvis mye bedre, så kuren til overlegen har gjort jobben sin bra :)